«Where were you when you were us?»

Det burde ikke kunne skje, men det var likevel uunngåelig. Nesten 12 år etter flyttingen og reinkarnasjonen møter Wimbledon, vel, seg selv igjen, i første runde av Liga-cupen. Tekst Lars Sivertsen (stod først på trykk 1/2013) – Jeg så trekningen på TV med min kone og min datter, og da det ble færre og færre lag igjen og vi enda ikke var trukket tenkte vi alle: Nå skjer det. For ti år siden nærmet Erik Samuelson seg slutten på en lang og distingvert karriere som revisor. Det var da klubben i hans hjerte plutselig ble flyttet over 70 kilometer nordover, til en av forstedene til London. Langt borte fra alt som hadde noe som helst med Wimbledon å gjøre. Supporterne reagerte raskt og startet AFC Wimbledon, som startet på bunnen av det engelske seriesystemet. Samuelson sa ja til å bli økonomisjef på deltid. Etter et par sesonger hadde deltidsjobben blitt til en fulltidsjobb, og økonomisjef hadde blitt til styreleder og daglig leder. Ti år senere styrer Samuelson fortsatt AFC Wimbledon med stødig hånd, og han jobber til alt overmål vederlagsfritt. – Det føltes bare som om dette var året da det skulle skje, og for å være helt ærlig så gruet jeg meg, sier Samuelson før skjebnekampen. Før kampen som en gang måtte komme, før en av de mest absurde cupkampene i engelsk fotballhistorie. Wimbledon skulle, på sett og vis, spille mot seg selv. – Jeg vet at det har gått ti og et halvt år, men det er for tidlig. Det føles veldig sårt for veldig mange. Jeg synes det vi har gjort her i denne klubben har vært svært bra, og jeg er utrolig glad for at vi har fått brukt all denne frustrasjonen og raseriet til n...